Stort sett samme våte værlaget og jeg tok derfor kun dette strekket til Gjefsjøen. Knappe fire timer fra hus til hus, men også i dag gjennom søkkvåte myrer. Men heldigvis, i morgen går jeg inn i snaufjellet og jeg håper inderlig på omslag i været. Litt sol og varme fram under Gauptjørnaksla og inn mot Urdalsfjellet og Hykkelfjellet. Uansett blir det telting i fjellheimen og tjangs til å få brukt fiskestanga.

Dagen i dag starter med regn og storm fra nordvest og kun 5°C. Det ble å ta det med ro innomhus og avvente endring i været. Litt over halv tolv la jeg i vei og gikk over til Holderen på fem timer. Jeg fikk sludd oppe i fjellet på 800 moh og gikk i søkkvåte sugende trøndermyrer. Det virker som om sommeren fra i fjor i Sør-Norge skal forfølge meg, kaldt og vått.

Jeg hadde opprinnelig planlagt å bli et ekstra døgn ved Lakavatnet, men tidlig i femtida om morgenen kom det kraftig søraustlig vind og regn. Jeg ble i teltet og ventet han av. Ved ni-tida ble været noe bedre. Jeg kokte min havregrøt, pakket og brøt leiren med retning for Gaundalen fjellgård. Etter ennå mere våte myrer, kryssing av elver og ennå mere regn var jeg framme ved gården i sekstida, søkke blaut.

Trøndelag fornekter seg ikke, det er mye myr og en del kjerr hele veien. I tillegg er myrene våte etter mye regn. Bortsett fra dette er terrenget slakt og kunne vært lettgått hadde det ikke vært for lange strekninger med våt myr. Det er ingen store høydeforskjeller av betydning. Jeg har en blanding av sol og regn underveis. De siste par timene før Lakavatnet skinner solen og jeg kommer tørr og fin fram.

I dag ble jeg kjørt til Vera og Sveet. Var som snarest og hilste på fru Olsen og de øvrige på Sveet. Det var hos dem jeg avsluttet i fjor. Rundt kl. 1630 dro min sjåfør Jan-Erik Vargdal hjemover. Jeg hadde glemt mine vandrestaver hjemme, men du snakker om hell: Her ved ungdomshuset hilste jeg på et eldre ektepar. Tro det eller ei, kona kommer med sine egne staver. Versågod, kan disse brukes får du dem av meg.

Bikkja satte til livs to halve plastposer og mistet all matlyst. Plasten måtte ut før vi kunne starte. Torsdag og fredag var alt OK og i morgen, lørdag har jeg sjåfør som kjører meg til Sveet. Endelig søndag 22. juni trasker jeg i vei. Min aller beste takk til Jan-Erik Vargdal som på kort varsel tilbød seg å kjøre ned og ta bilen hjem igjen.

I fjor kom jeg fram til Sveet den 1. september. Det var masse regn og den første snøen var kommet i fjellet. Jeg valgte derfor å bryte, for å starte opp igjen i 2008. Min tur skal tross alt ikke være et slit, men til ren nytelse og fornøyelse. Den 19. juni har jeg fått på meg fjellskoene, sekken er pakket, min Golden retriever, Najax er med og vi starter opp igjen fra Sveet.

Dagen er skyet med litt sol og helt uten nedbør. Det er bare å gjøre seg klar for turen over til Vera og Sveet. Jeg har sjekket på telefon og min depoteske er kommet, men gjestgiveriet er stengt for godt. Derimot er det alltids en hytte å få leid. Etter alt regnet, sne i fjellene og tre til treogenhalv uke forsinket har jeg bestemt meg for å bryte for i år på Sveet.

De 27 kilometrene over til Innstua ble en våt og tung tur. Hele natten hadde det regnet og jeg bokstavelig talt vasset fra Feslia og helt fram. Bare deler av traseen gikk på rabber, berg og vei. Alt det øvrige var for det meste “flytende” og må nærmest lignes med et våtmarksområde. I tillegg ble det sludd og kraftige snebyger oppunder Merraskardfjellet. En tøff, men egentlig fasinerende etappe. Rett øst om Sulsjøan går jeg på det første blå “Karolineremerket”.

Fra i går kveld, natten gjennom og utover formiddagen i dag er det kun måte å snakke om været på og det må sies på nordnorsk: “Det er et ailerhelvetes vær”. Også uttrykket store nedbørsmengder er her på sin plass. Uansett, jeg skal fram til NTTs hytte Ferslia i dag. Da klokka var tolv fikk været være vær og jeg la i veg over fjellet. I dag fløt det, det blåste og det var kaldt.