Turen fra Lusæter gård forbi Lalm og opp til Svarttjønne er mest som en transportetappe å regne. Fra Lusæter bar det uten kart først langs en høgspenttrasé for så å treffe på den tidligere omtalte “kustien” og følge denne til vei. Jeg gikk etter en muntlig beskrivelse fram til veikrysset ved Bjølstadvatnet. Her gjør jeg nok en gang det dumme å ikke kontrollere med kartet og sjekke riktig kompasskurs. Først etter en tre kvarters gange mot Heidal begynner jeg å ane feiltagelsen.

Jeg er nå tilbake etter å ha fulgt min svigerfar til hans siste hvilested. Både fra min kones side og resten av familien er alle innstilt på at jeg fortsetter “Norge på langs” herfra. Lusæter gård vil jeg gjerne få lov til å fortelle mere i fra. Gjestfriheten jeg ble møtt av skrev jeg om i min forrige oppdatering. Mer detaljert om gården er Lusæter gård den høyest beliggende fjellgården i Norge med fortsatt produksjon av melk.

Til alle mine nye og gamle venner: Jeg fikk i dag bud om at min svigerfar Sverre Pedersen døde på sykehjemmet i Hammerfest. Sverre var nettopp fylt 95 år og var en mann full av livsglede, humor og varme. Jeg bryter midlertidig av min vandring og drar til Hammerfest og Sverres begravelse. Alt mitt utstyr blir stående på Lusæter gård og derfra vil jeg starte igjen en gang i neste uke.

Søndagene definerer jeg i utgangspunktet som hviledager og denne er ikke anderledes. En lang rolig formiddag og deretter en sju, åtte kilometer opp til Lusæter. Formiddagen på campingplassen gikk med trivelig prat og samvær med naboene. Både “fastboende” og “dagsboende”. Jonas, sønnen til en riktig trivelig Nittedalsfamilie, måtte bare prøve sekken min. Opp fikk han den, bare siste skulderreima måtte pappaen hjelpe til med. Av to av de andre naboene, Berit og Egil, får jeg gode råd og ønske om god tur på min vei videre mot Lalm og Sel.

Denne natten i teltet har vært den varmeste så langt oppe i fjellene. For første gang siden Sørlandet var det unødvendig med stillongs, strømper og genser i soveposen og morgenen var var god, tørr og passe varm. Etter en tidlig frokost vandrer jeg videre nedover Sjodalen og til Hindsæter Fjellhotell. Her har jeg planlagt formiddagskaffe, oppdatering av bloggen og en matbit før jeg går videre. Tiden ruller i veg og mange er interessert i mitt gjøren og laden.

Et lite paradoks, etter gårdagens vidreverdigheter legger jeg om ruta og går direkte ut på veien fra Gjendesheim. Velger hard asfalt rett og slett for å få hvile for slitte bein og muskler etter gårdagens lange og tøffe fjellvandring. Med MBT-skoa på føttene og fjellskoa, liggeunderlaget og fiskestanga hengende utenpå på sekken er det litt av en pakning å se til. Veien er OK om enn noe mer kjedelig enn den opprinnelige traseen fra Gjendesheim opp mot Vestfjellet, forbi Bessvatnet, til Russvatnet og ned Russdalen.

Jeg skriver i min ruteplan: ”… 22 km og en skikkelig dagsmarsj. Til Memurubu mye tøft terreng, men deretter en god gammel stølsvei.” Dette var en beskrivelse fra DNT og må kalles en heller lett overdrivelse. Stølsveien var ingen vei, men heller en stølssti. Delvis i brukbar hevd, men på sine steder både steinete, våt og gjørmete, noe kronglet opp over steile berghammere og i tillegg dårlig ryddet for overhengende greiner og trær.

Dagen gikk med. På Fondsbu var de ikke villig til å låne ut PCen for bildeoverføring. Da var det noe annet på Eidsbugarden Høyfjellshotell. Enda jeg ikke var deres gjest var det omgående ja. Egen bærbar ble stilt fritt til min rådighet og kaffe ble servert. Linja derimot, mobilt nettverk var heller treg og overføringa av mine ganske tunge bilder tok uforholdsvis mye tid, men nå er det gjort. Kommer ut hotelldøra og hva er det jeg da ser?

Jeg skriver i ruteplanen for etappe 5: Den tøffeste delen av turen er tilbakelagt. Fra nå av går det mot varme og late dager i Jotunheimen. Det var med tanke på at når jeg nærmet meg 4. juli ville sommeren være kommet for fullt i fjellet. Nå er det den 17. og bortsett fra i Sirdalsheiene har det for det meste vært tåke, regn og temperaturer på fra 3-9 grader. Noen må ha glemt å sende sommeren hit til den sørlige fjellheimen.

Fra Tyinkrysset og innover mot Fondsbu blir det å gå på vei. Først 5-6 km på asfalt og deretter grusvei langsetter vei 252. Bakkene opp fra Tyinkrysset er ganske seige med jevn stigning over 5-6 km. Tyinkrysset fjellstua var mitt depot for etappe 5. Med ny proviant og fjellskoa hengende på sekken ble det 26 kg på ryggen. Heldigvis, fra Ljosland var mine MBT-sko kommet. Uten disse på føttene hadde jeg knapt kommet opp bakkene uten meget såre ben.