Tiurskardtjørna - Gressvasshytta

Jeg er tidlig oppe for å prøve fiskelykka i den søndre Tiurskardtjørna. Vak så jeg da jeg kom over fjellet i går ettermiddag. Det er nok røyr som er i disse vatna og en rolig formiddag med nytrukket røye til lunch ville vært en ideel start på nok en rolig dag. Skuffelsen siger innpå da også denne tjørna viser seg å være grunn. Samme resultat som i går. Ingen fisk, men bunnvegetasjon hvert eneste kast. Resultatet blir derved en tidlig frokost og alt kl. 0800 er leiren brutt og ryddet. Kursen legges med Gressvasshytta som mål. 32 km beregner jeg avstanden til å være. Kanskje noe i lengste laget, men jeg får se hvordan dagen utvikler seg.

Turen ned Tiurskardet og opp Aksla er grei. (Et lite apropos, om 14 dager vil de som kommer etter meg kunne vasse i store mengder modne multer). Derimot går det tungt ned nordsida av fjellet. Etter litt regn er vegetasjonen og underlaget vått og glatt. Tett høystaudevegetasjon skjuler bunnen. Bratt og steinete er det også og det er derfor bare å ta nedturen langsomt og forsiktig. Vel gjennom og lengre ned kommer jeg inn i stor gammel bjørkeskog. For meg ser den nærmest ut som urskog å regne og gir et trolsk og fascinerende inntrykk. Like før Storelva kommer jeg til fredet furu, Storfurua. Denne furua er, sitat “ . . den siste gjenlevende av de trærne som utgjorde fjellskogen i dette området for 400-500 år siden. Vi må anta at klimaendringer (kjøligere og fuktigere vær), samt menneskers og dyrs påvirkning, har bidratt til at furuskogen har blitt borte. Blant annet vet vi at i nødsårene på 1600 og 1700-tallet gjorde folk nytte av furubark i mjølet som de laget brød av. Det ble også felt skog til trevirke og tjærebrenning.”

Etter en god rast går jeg ned til veien og nordbukta. Tar av like før Granheim og starter på veien inn mot og opp fjellet aust om Spjeltfjelldalen. Dalen er vakker der den ligger nedenfor meg. Et Frodig og rik, et reservoar og oppvekstområde for dyr og fugler. Spesielt er Spjeltfjelldalen kjent for sin rike bestand av ryper. Etter Skrikarbekken tar det til med nokså mye myr. Med noe regn denne dagen er myrene våte, men ikke så alt for tunge å gå. Framme ved Balskoia var denne en skuffelse. Koia er rett og slett ikke brukbar til en rast. Jeg fant derfor i stedet en tørrabbe og hengte opp teltduken til beskyttelse mot vind og regn og fikk i meg litt varmt og noe mat. Med bare 7-8 km igjen til Gressvasshytta var det nå egentlig bare en ting å gjøre. Få teltduken ned i sekken. Ta beina fatt og komme seg fram til Gressvasshytta og overnatting i en tørr og god hytte.