Sølvbekken – Lønsstua

I dag er det en riktig lang etappe som står for tur. Først 17-18 km i fjellet fram til Stødi og deretter 24 km på E6en til Lønsstua. Innover fjellet fra Sølvbekken går det greit. Sola skinner og tørt og fint er det innover. Slakt oppover, men noe steinete noe høyere oppe. Vi passerer øst om gamle Nasa Sølvgruver, men tar først en lengre rast godt nedenfor reingjeterhytta. Vannet i bekken er ganske så kaldt og er nesten det beste av alt. Med silende svette er det godt å få kjølt seg med vann i hår og ansikt, drukket en masse og få fylt opp vannbeholderen. Herfra er det også mye rein i fjellet og Najax må stort sett gå koblet.

Slette fjellet for det meste, litt opp og ned er det selvsagt inntil vi går nedover til Stødi og E6. Etter avtale kommer min sønn Eskil dit for å hente Najax og alt overflødig utstyr med til Mo i Rana. Fra Stødi blir det å gå E6 fram til Megården, 26 km nord om Fauske. Det er derfor lite fornuft i å plage en hund med totalt 130 km E6 og asfalt. Selv kommer jeg til å overnatte på hotell underveis. Fjellstøvlene tar Eskil med ned til Mo i Rana og mine eminente MBT-sko fra Masai Norge AS er på beina og vei- og asfaltvandringen tar til. Første delen fra Stødi på den gamle veitraseen, fri for biler, stilt og behagelig. Etter noen kilometer må jeg dessverre ut på bilveien med det som følger av støy og bulder. Men noe godt følger det med den trafikkerte delen av E6. En mils vei før Lønsstua blir det vinket heftig fra en bil. Jeg vinker tilbake om enn litt i siste liten. Etter en stund kommer en YA-bil (bilnummer fra Mo i Rana) sigende opp bak meg og stopper. Greta Skatland, en kjenning fra Rana Turistforening er sjåføren. Hun måtte bare snu for å hilse på. Litt etter har nok en YA-bil snudd. Det er min venn fra Børgefjellet, Tor B. Håkonsen som mente å ha sett meg og Greta stå i veikanten og prate. Det hele ender med at Tor B. kjører ryggsekken min til Lønsstua.

Til Lønsstua kom jeg etter 13,5 timer på beina. Storhytta er mørk, men på sikringshytta skinner lyset. Der møter jeg nok en Moværing, Marit Lind og hennes hund. Jeg varmer min middag, som Eskil hadde med fra Mo i Rana. Marit og jeg prater fjell og natur, hund og Falun Gong og i det hele om hvor godt vi har det i vårt nordiske paradis.