Hellevassbu - Litlos

Etter en god natts søvn tar jeg dagen med ro og starter først i tolvtida mot Litlos. Berit og Ruth gikk en time tidligere i et ennå rimelig klart vær. På vei opp mot Buadalen kommer tåka sigende, riktig tjukk og fra nå av er det bare kart og kompass, assistert av GPS-peilinger for posisjon som gjelder.

Jeg tenker på de to som er forran meg. Navigerer litt feil, kommer til høyre for en liten nut. Bratt snøfonn ned mot et lite åpent vann. Må snu og gå rundt på rett side av nuten. Heldigvis finner jeg sporene til de to andre, og bare i en retning. Vi har tydeligvis ikke omgåttes. Ved Tangasjøen møtes vi. Da har Berit og Ruth snudd for nå tok de ikke sjansen på å gå videre alene. Snø og tåke gjorde sikten lik null. Enig om at vi var sånn omtrent midtveis og like gjerne kunne fortsette mot Litlos. Sikten og terrenget var ikke noe bedre tilbake enn framover. Ble det for ille fikk vi heller ta oss inn i et av husa på Søre Belebotn. Tåka var så tjukk at vi aner ikke hvordan terrenget har sett ut. På sine plasser måtte jeg sende en av jentene fram for å ha noe å peile etter. Sikten var da ikke mer enn ⁵⁰⁄₆₀ meter. Uten DNTs ruter hadde jeg bare måttet få opp teltet. Det hadde alltids blitt en kald fornøyelse med bare et liggeunderlag og en sovepose. Uansett, sikkerheten for liv og helse har vi hele tiden hatt i fokus.

I fjellsida rundt Velurnuten klarner det opp. Hvilken utrolig deilig følelse og få se langt utover og hvor vi skal gå. Vi kommer oss ned til Søre Belebotn og finner ly for vinden i et gammelt nedlagt sauefjøs. Der får vi mat i oss og med maten og sikten kommer motet tilbake. Vi sparer setereieren for et innbrudd og legger i vei på de siste 7 kilometrene til Litlos, nå i god sikt. Befriende å komme fram til Litlos fjellstue, til dusj, rikelig og god, varm middag med en deilig rødvin. En tøff tur i tåka. Jentene ga meg all ære og sa at denne turen hadde vært deres livs opplevele.