Dividalen – Dærtahyttene

Etter at ungdommene dratt gjør også jeg meg klar til avgang. Nå med Dærtahyttene som mål. Skiltet sier 24 km, jeg har beregnet avstanden til 26 km. Uansett det ene eller det andre, som en «travel mann» tar jeg av allerede kl. 1220. Lia opp fra hytta og til høyden oppunder Litle Jerta er kort og brutal. 420 høydemetere på 3 km er bratt og da er det godt med utkvilte bein. Like etter runding av fjellet treffer jeg på den eneste andre vandrer på dagens tur til Dærta. Det er en ensom svenske på tur fra Kilpisjãvri til Abisko. Selvsagt nok en utlending, men dog en skandinav denne gangen. Bortsett fra at oppstigningen var bratt var underlaget godt å gå på. Lite stein, et fint mose og lyngdekke og så godt som fritt for ris og kjerr. Vel oppe i høyden var det bare å lage ut. Noen rein, ingen ryper, et par ravn og en våk. Bortsett fra det, bare stillhet og fred. Det siste stykket fram til Skáktarjohka bar det bratt nedover. Vadestedet over elva over elva her var det mest steinete på hele turen. Men med lite vann i elva ble det lett og uproblematisk å ta seg over. Halvveis til Dærta forbereder jeg nå en liten lunchrast med hvil av lett trette muskler. Jeg stoppet mellom vannene oppunder Bumannsberget. Rasten ble kort, med en frisk sørøstlig bris og neppe mer enn 6-7 grader innbød det ikke til bål og kaffekoking. Videre framover, det samme lette, fine terrenget bringer meg til Dærtahytta allerede klokken åtte.

Til oppsummering: Denne delen av landet vårt, Dividalen er noe av det flotteste så langt på hele turen. Vann og elver, små tjørner, store vann, brede vannveier, stilt strømmende med gode fiskemuligheter, kulper og korte stryk. Divi betyr forresten hauk på samisk så riktig oversatt skulle navnet vært Haugdalen eller dalen med de mange hauger. I tillegg til alt vannet stemmer dette på en prikk. Hit til Dividalen kommer jeg til å lengte tilbake. En gang til må jeg komme meg til Dividalen. Da med telt, sovepose, stang og med minst 14 dager til virkelig å få oppleve livet her inne. Juli/august må bli den rette tiden.

På gamle Dærta var det godt og varmt. To ungdommer fra Tromsø tok i mot meg og Najax. Fint å ha selskap av landsmenn og få prate på nordmenns vis. Kvelden tok vi først over midnatt. Er det ikke slik det er når nordlendinger møtes.